Miljøforandring

Min svigerinne ble ikke seksti. Hun skulle ha fylt det, det året. Hun ble senil, og det kanskje minst ti år i forveien. Hun hadde tre hjernesykdommer. Den ene var «degenerering av hjernevevet.»

Jeg fikk i oppgave å vaske deres toetasjes hus, med et loft uten vinduer, og jeg ryddet hagen. Som takk arvet jeg mange ting fra deres hus, som ellers ville ha gått til et loppemarked. Det var mye fint der.

Hagen tok jeg til slutt. Fordi han hadde jobbet et annet sted i landet og pendlet mye, og hun lå på sykehjem i nabolaget hvor deres hus stod, var det begynt å bli litt «overgrodd» av kvister fra bærbusker og rosebusker. Jeg tror jeg fikk fylt minst seks kjempesvære plastsekker, som var dobbelt så store som de sorte vanlige søppelsekkene, med gress og tornefulle kvister, mose og annet jeg rakte opp i regnet. Det var da jeg skjønte hvor dårlig regnjakke jeg hadde. Uten ordentlig regnjakke er man nesten gjennomvåt før det har gått en halvtime.

Vel hjemme hos oss og ferdig med vaskejobben, huset var tømt for møbler – noe vi også fikk hos ham, samt hennes klær; som jeg ga videre fordi de var omtrent to-tre centimeter for korte i ermene – tømte jeg alt under en stor furu. Det var da pinnsvinene forsvant. Jeg så mor og barn «stikke» nedover bakken noe senere. Pinnsvinene pigget av for de er visst ikke like vennlig innstilt overfor miljøforandringer som vi er? Kanskje skulle moren bare følge Bolla til skolen nede?  Kanskje ble de sure pga alle tornegrenene, eller for at de muligens hadde inngangen til hiet sitt (hvis det er slik de bor) der og jeg sperret inngangen med vått gress. Eller så var det kanskje de nye naboene de fikk? Både foran og bak huset stablet jeg kjempestore trestokker og vedkubber som vi ga til videre til en kjenning, siden vi ikke har peis, og den var full av noen småkryp: Store maur. Om det var stokkmaur eller ikke vi hadde fraktet med oss fra nabokommunen, vet jeg ikke, men de lagde seg en stor maurtue like under treet min sønn og jeg elsket å sitte og se på utsikten, akkurat der man har føttene når man sitter på den provisoriske benken, og hvem vil vel sitte og se på utsikten med føttene godt plantet i tuen til noen digre (stokk-) maur? De tok den beste plassen, hvor sola slipper til mellom trærne og nekter å flytte seg. Og så begynte det plutselig å vokse fluesopp i hagen, noe det ikke hadde gjort inntil da, de seks årene vi hadde bodd der. Så jeg kan godt forstå at pinnsvinene ble sure over «invasjonen».

Min svigerinne hadde mye rart i skapene sine. Slankepulveresker, som jeg kastet – siden slanking aldri har vært helt «min greie» (selv om det de siste årene burde det) – og gamle poser med blomsterfrø. Jeg vokste opp på et sted i Nordland hvor det var vakre blomster både i fjæra og på fjellet, og for å være ærlig så eller skjønte jeg egentlig ikke helt forskjellen på hageblomster og markblomster, for alle var jo like vakre, derfor kan jeg ingenting om blomster, selv om min mor hadde plantet diverse sorter i hagen. Men, jeg stappet nå de frøene ned i «blomsterbedet» der vi bor, for å se om det fortsatt var liv i frøene. Det var det. Og det rare er at de kommer opp hver vår. Jeg trengte bare å plante dem den ene gangen, og så gikk resten av «seg sjøl», selv om Vømmøl Spellmannslag påstår det motsatte («Det e’ itj’ no’ som kjæm ta sæ sjøl…»).

Så kanskje hadde frøene som hun etterlatte seg da hun døde evig (jordisk) liv i seg? Så lenge jorda består… de ei forgår? Tenk at noe så lite kan ha så mye livskraft i seg? Og det kommer visst forskjellige sorter til forskjellige tider, for jeg dyttet alt jeg kunne finne nedi den jorda. Noen er lilla, andre er vaniljefarget. De lilla-hvite druknet da det regnet og snødde litt for en til to uker siden, men de vaniljefargede står han fortsatt av.

DSCN1981.JPG

(C) Bloggeier har opphavsrett på innlegg og foto

ikke musikkvideoer

Les Humpries Singers – Take a little time

BeBe Winans og Donnie McClurkin synger i Whitney Houstons begravelse

Livet går videre, selv om man ikke alltid skjønner hvordan. Man trenger ikke å forstå alt her i verden, for tro kan flytte fjell (til og med døden) og små sennepsfrø blir til kjempestore trær som fuglene kan bygge seg reder i…

Man må bare være villig til å hoppe på toget, for man trenger ingen billett, bare tro.

Al Green – People get ready – Folk, gjør dere klare

Gladys Knight – med Andrew Gouche på bass:

 

Jesus…The ‘Intolerant Bigot’

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s