Mjau, mjau, mjau, for svarte!

I går kveld var jeg helt “sprengt”. Min søster brukte å kalle meg “maratonprater”, med et smil rundt munnen. “Ikke så fort…!” Jeg kunne sikkert ha taklet å jobbe på en eller annen “oksestangningsarena”, slike som de har i Texas, hvor det er en fordel å kunne maratonprate med tunga rett i munnen, hadde jeg bare snakket rett dialekt. De må jo kunne det også i Holmenkollen, men der har de perfekt “norsk”, den som i all  hovedsak er det danske skriftspråk; dvs  bokmålsøstlandsdialekten. – Jeg har jo bare en som er bygd på det orginale norske talespråk, ordentlig “urnorsk”, og den passer egentlig ikke inn noen steder her nede, bortsett fra som deltaker i bøttekottballetten med skurekost og bøtte. Da “d***er” de stort sett i hva du sier, men det beste er om du holder helt munn. Jeg er lei av prating nå. Jeg prøvde å fortelle min søster grunnen til at jeg snakker fort og det er at jeg blir alltid avbrutt etter første setning. Alle mine storesøsken (jeg er både “minst” og yngst), onkler, tanter og foreldre snakker så mye at det er så å si umulig å komme til orde. Slik har det vært siden jeg var lita. Skal man si noe, må man komme til poenget fort. Akkurat som de er; fortellere av lange historier, kan det jo hende at også jeg har noen poenger og beskrivelser, innsnitt og “avsporinger” som hører sammen i den vevde matta av en historie med kanskje viktige poenger som jeg prøver å fortelle dem, men det er visst alltid noe de har imot det, når jeg skal gjøre det samme som de: Få litt tid på meg til å komme til poenget. Nå kan de få prate i fred til de hopper i… loppekassen. Min mor er flink til å lytte. Hun er også lei av pratmakere. Men hun elsker gode historier og er en god lytter. Hun ler og smiler med kjærlighet.

Vel, hva var poenget her? Poenget var at mens jeg lå der på madrassen og var kjempesliten og trodde alt var bare fred, ro og gammen, særlig siden min mann var i matlagingshumør og serverte meg og vår sønn to deilige fat med stekt bacon, salatblader, tomater, krutonger og parmesanostestrø på. Det var da min sønn begynte å lage rare lyder. Han hisset seg opp og gikk inn på rommet hvor han bet seg selv i hånden og sa: “Mjau! Mjau! Mjau!” Det syntes jeg var veldig rart, for  det bruker han aldri å si. Det var litt kjølig ute, og katten vår hadde vært ute hele tiden mens vi var ute og handlet. Da bruker hun å “dø på seg” fordi det er mer enn to timer siden hun fikk mat sist. Vår sønn må ha hørt at hun klaget sin nød, og blitt lei av hjalmingen hennes (hvis ikke det er noe bare Mons Hjalmar gjør), og prøvd å kommunisere: “Jeg er lei av å høre på kattesyt!” Jeg skjønner hva en autist sier, men østlendinger har sånn angst for at “det norske folk” ikke skal skjønne hva en nordlending som ikke kommer fra “pene” Bodø, Narvik eller Finnmark, de som allerede har pyntet så mye på dialekten at de har “tilpasset seg”, slik utlendinger må, at de kan få snakke vilt og uhemmet på radio- og TV i beste sendetid. Man må jo vise respekt for eldre damer og herrer på Majorstuen. Jeg føler meg egentlig lei av det meste, men skjønner viktigheten av språk for de som fortatt er i de levendes land, og viktigheten av å tyde språket til de som ikke kan snakke. Så jeg har jo egentlig kommet langt. Maratonprating er ikke lenger nødvendig. Han skjønner kun “det enkle”. Mens han ser meg dypt inn i øyet, øye til øye, på ordentlig Langbeins sønn -måte. Kos.

Bloggeier har opphavsrett på innlegg, ikke video

The Monroes, Ravi, Dj Løv

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s